Get out, get after it… uansett hvem du er

Dette skulle i utgangspunktet være et slags klisjefylt frieri til det motsatte kjønn. For å skape blest rundt kvinner og stisykling. Men så våknet det en slags Che Guevara i meg. Og jeg begynte å skrive en fortelling om hvor hjernedød jeg selv var når det kom til å tro på forutintatte myter om at hvem du er, hvor du er født, hvem du elsker, om du har ut eller innovertiss har noe å si for hva du kan få til med din snevre tid på planeten Tellus. Derfor er dette blogginlegget skrevet til alle individer. Sterkt farget av historien om første gang jeg møtte en dyktig leder. En som ledet med eksempel. Missforstå meg rett. Det er fortsatt et håpløst og klisjefylt frieri til det motsatte kjønn. Men når jeg tenker meg om er over 90% av alle de andre handlingene jeg foretar meg også håpløse klisjefylte frierier til det motsatte kjønn.

Jeg trodde lenge på de gamle mytene. Rosa er for jenter. Blå er for gutter. På barneskolen skulle alle gutta spille fotball og super nintendo. Jenter skulle drive med hest og tegne hester. Etter som jeg ble eldre, og kvinnene rundt meg også ble eldre, utviklet de seg til så annerledes og komplekse vesener i min snevre bevissthet at jeg såvidt turte å prate med de. Fra starten av ungdomsskolen og frem til videregående var jeg livredd det motsatte kjønn. Redselen var(som den ofte er) drevet av manglende innsikt og forståelse.

Så en Morgen
sto jeg der. På en øvelse i regi av det norske forsvaret. Det var rundt 0 grader ute, sidelengs nordavind fra alle kanter. Vinden dro med seg små nesten spisse regndråper som pisket meg i ansiktet og gjorde den patetiske unnskyldningen min for en bart våt og irriterende å ha i fleisen. En hel jævla uke til med det her.

Det var da hun dukket opp. Fenrik observerte jeg basert på distinksjonene på skulderen. Hun steppet inn da vår troppsjef var opptatt med andre ting. Hun skulle lede troppen i hans fravær. Det var den første kvinnen som hadde pratet til meg på nesten 2 mnd. Da jeg hadde vært sperret inne på en militærbase på 10-mannsrom med mye testosteron samt en slags inflasjon i kjappe og lite gjennomtenkte konklusjoner rundt meg.

En dame her ute i felten? Skal hun her lede oss ut i “liksom krigen” som sto foran oss. Ha kontroll på kart og retning. Ta avgjørelser på sekundet. Fortelle oss hvordan skyttergravene skulle graves. Hvor TP6 ledningene skal ligge. Gå foran som et godt eksempel. Være vår taktiker, psykolog og leder her ute i denne gudsforlatte møkkaskogen !?

Jeg skammer meg idag for at jeg tenkte tankene. Utelukkende fordi hun var kvinne, betvilte jeg både hennes evner og lederegenskaper. Heldigvis for meg klarte denne eminente fenriken på en uke å fullstendig knuse alle fordommene mine.

“Ikke bare stå her da hengehuer. Selv om dere venter på meg er det ikke vits å stå her å fryse uten grunn!? Frem med geværet! hold det rett ut med begge henda alle mann nå”.

Hun skrek det ikke. Hun sa det helt rolig. Og akkurat høyt og tydelig nok til at alle kunne høre det. med en naturlig autoritet i stemmen. Hun ville at vi skulle ha en slags farmen melkespann konkurranse. Alle gutta skulle holde ut geværet med strake armer så lenge vi klarte. Sistemann som sto igjen skulle slippe å deale med ”BC’en” på hele øvelsen. For de som ikke vet det står “BC” for bæsj and carry. Med andre ord man slapp deale med andres avføring på hele øvelsen.

Jeg holdt geværet opp og kunne etter ca 20 sekunder konkludere med at: ja jeg måtte nok deale med andres avføring under denne øvelsen. Jeg røyk vel ut som 4. eller 5. mann av alle oss 20 karer som sto der. Aner ikke hvor lenge jeg sto med strake armer. Men det kan ikke ha vært lengre en 2 minutter. Da jeg senket mitt eget gevær la jeg merke til at hun sto foran oss å holdt ut sitt eget gevær. En AG3 veier 4.7 kilo om jeg ikke husker feil. Jeg så rundt meg og så skjærende grimaser på alle gutta. Tilogmed de best trente av oss slet med å holde maska. Vår lagfører, den eneste kvinnen i gruppen fortrakk ikke en mine. Hun tok seg tilogmed friheten til å begynne med knebøy mens hun rolig flyttet blikket fra person til person helt til sistemann måtte gi tapt for tyngdekraften. Hun sa ingenting bare sto der med geværet strakt ut i 1 minutt lengre en alle andre.

“Sånn da er det ute av verden ! det er hvordan vi takler motgang og smerte som gjør oss til gode soldater” – sa hun med den samme rolige autoriteten i stemmen.


Etter denne lille seansen i skogen hadde hun hele gjengen i sin hule hånd. Gjennom hele uken var hun først oppe, sist i soveposen. Stilte beinharde krav. Var alltid tilgjengelig om man lurte på noe. Visste alltid hvor vi skulle. Og hvordan ting skulle gjøres.  Det var merkelig for en mindre utviklet hjerne. Men den første virkelig gode lederen jeg noensinne hadde møtt var en kvinne i militæret.

Jeg husker ikke hva du heter. Jeg husker bare at du var fenrik i marinen ved militærbasen på madla. Og at du hadde rødt hår. Samt gikk meg en høy gang i alle kvaliteter en god soldat burde inneha Jeg vil takke for en uke som gav meg massiv innsikt og endeløse kilder til sunn refleksjon. Tusen takk!


Nå om dagen klarer jeg å forholde meg til kvinner som medmennesker. Alle har forskjellige utgangspunkt fordi vi alle er litt forskjellige. Med historien over friskt i minnet vil jeg som ivrig stisyklist bare oppfordre flere damer til å hive alle forutinntatte fordommer samfunnet frivillig og ufrivillig pumper inn i frontallappen våre på et digert bål. Og helle en kanne med bensin ned i bålet så faenskapet brenner godt å lenge. Deretter bli med ut på sykkel og ta den plassen dere har rett til som frie individer.



Du er et individ. Og det kan godt hende du ikke bryr deg om å sykle sti og downhill i det hele tatt. Det er greit for meg. Gjør din greie. Hva en det enn er!  Sørg for at det er 100% i tråd med dine egne verdier og drømmer. Alt jeg har skrevet her gjelder for alle individer. Ikke la passivitet og negativitet dominere valgene du tar. Det er lettere sagt en gjordt. Men livet er faen ikke lett. Livet er en dans på lego. Fokuser på hva dere kan få til. Og ta alt dere ikke får til som lærdom.

For alle kvinner som kunne tenke seg å drive med stisykling eller downhillsykling. Det kan dere. Dere kan alt fra å fikse alt som fikses må på en sykkel, til å pumpe ut av en sving og legge en nydelig whip over et hopp på vei ned svart løype i hafjell ! Dere kan det for jeg har sett det før ! Dere er kun begrenset av hva dere forteller dere selv. Det handler om å tørre å feile. For det er summen av alle feil du gjør som legger det beste grunnlaget for all vekst slik jeg ser det.


Håper så inderlig jeg treffer dere på sykkel i skogen i 2020 sesongen

Med vennlig hilsen
Simon Haugan
En av gutta Bak TRYE

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.